Blog moved

This blog has been moved to http://www.salthe.no/livetibeijing/. Please update your bookmarks and links.

Denne bloggen har blitt flyttet til http://www.salthe.no/livetibeijing/. Vennligst oppdater bokmerker og lenker.

Syden

Nå er vi så langt sør det går an å komme i Kina (bortsett fra en liten gruppe med skjær som Kina krangler med Indonesia og Thailand hvem sine er. Ingen bor der, men det ligger noen ødelagte templer der fra 1600-tallet som er kinesiske, og derfor mener Kina at det er selvsagt at holmene er deres); nemlig øya Hainan. Rettere sagt i Sanya, som er så langt sør du kommer på Hainan.

Her er det så syden du kan få det, men de aller fleste er kinesere og russere, ikke fulle nordmenn som i Spania. Men det er varmt (30 grader) og masse sol (vi er begge solbrente).

Faktisk er det så mange russere her at de aller fleste menyene kun er på russisk og kinesisk, de innfødte er flinkere i russisk enn engelsk (og av og til er russisken deres bedre enn mandarinen også, virker det som). Vi blir også til stadighet tiltalt på russisk, så Gudrun har lært seg å si "Vi er ikke russere" på kinesisk.

Her kommer en kjapp bildekavalkade av noe av det vi har gjort foreløpig (har tre dager igjen her før vi reiser til Beijing og så til Oslo og så til Sandane og Stavanger):

Utsikten fra rommet vårt; stort, lyst og med havgløtt til 150 RMB / natt (ca. 130 kroner). Og stranden er rett foran de blokkene, så vi blir ikke akkurat trøtte i beina av å gå så langt heller.

Gudrun har fått matchende solbriller, smykke OG neglelakk! På vei til Monkey Island.

Apekatt- og geiteshow på Monkey Island, en øy der det enkelt og greit vrimlet av apekatter. Men showet var på grensen til det smakløse. Det er rart det at kinesere er mye mer fascinert av apekatter med klær enn det nordmenn er.

Noen apekattunger på Monkey Island(TM).

Her er en fiskerlandsby vi også har besøkt. Alle bor på flåter, og det var spennende å se folk som lever helt uten fast grunn under beina.

Gudrun er skuffet over at skilpadden ikke matcher smykket, solbrillene og neglene.

En strand i nærheten av Sanya uten altfor mye folk, men med deilig vann og kjekke bølger.

Juletre i Dadonghai, som er turistsentrum i Sanya (ligger litt utenfor den faktiske byen). Merk nordmannen foran juletreet som har fått seg hawaii-skjorte. Det fulgte med matchende shorts, men den er foreløpig ikke prøvd (ALLE kineserne har matchende (dvs. kliss like) shortser og hawaii-skjorter.))

Solbrent, på tross av tjukt lag solkrem.

Xi'an, Xi'an

Ganske langt vest, og litt sør, for Beijing ligger byen Xi'an. Byen har vært hovedstad for Kina i ikke mindre enn elleve dynastier (Beijing har til sammenligning vært hovedstad i tre; Yuan, Ming og Qing), og er fortsatt de kinesiske muslimenes sentrum. Slikt er vanskelig å holde seg borte fra, og etter mange mislykkede forsøk tidligere i høst, klarte endelig jeg og Gudrun å ordne oss litt fri og skaffe togbilletter til Xi'an. Sent torsdag kveld forrige uke la vi oss til å sove i kupé sammen med en robotforsker fra Qinghua-universitetet og en heller fåmælt forretningsmann, på vei til silkeveiens endestasjon.

Rom i herberget?
Rom på ungdomsherberge var allerede bestilt, og når vi kom fram fredag morgen stod det utsendinger med en navnelapp og ventet på oss. Vi bodde på hostellet Seven Sages, som ligger i et gammelt, tradisjonelt courtyard-hus som tidligere rommet revolusjonskontorene i Xi'an. Relativt sentral beliggenhet og sjel i haugevis gjør at det absolutt kan anbefales å bo der. Samtidig var det veldig billig; 130 yuan (ca 100 kroner) for to personer i ett dobbelrom.

Fredag ble brukt til å se gravmælet til den første Qin-keiseren, som lagde en terrakottakopi av hæren sin og gravde den ned i et jorde 200 f.kr. Selv har jeg sett denne massive narsissismen tidligere, og Gudrun var bare sånn passe interessert, men samtidig er det en typisk "must do"-ting i Xi'an. Derfor måtte vi nesten gjøre det.

Heroinhenrettelse
Kvelden brukte vi til å se litt i hovedgata i byen, lite å melde om der, bortsett fra overraskende mange tiggere. Ifølge en businessmann vi traff på toget hjem igjen, var det så mange tiggere i Xi'an fordi det var så mange folk som ikke gadd å jobbe. Samme fyren mente også at alle som brukte heroin burde tas med til Xinjiang (Kinas svar på Sibir) og henrettes, så han var vel omtrent så Frp man får det i "Kommunistkina".

Selv om terrakottakrigerne både gir amerikanske turister og norske hobbykeramikere våte drømmer, var det sentrum av Xi'an som var den største trekk-faktoren for oss. Xi'an har nemlig et stort muslimsk miljø, med en av Kinas eldste og største moskeer, pluss at byen er en av to i Kina som fortsatt har en intakt bymur (i Xi'ans tilfelle er den fra Ming-dynastiet, altså omtrent samtidig som norsk seinmiddelalder).

Lokalt særpreg
Lørdag morgen stod derfor muslimkvarteret og bymuren på programmet, og vi lot ikke dagens vestlandsvær gå innpå oss. Gudrun hadde bare med sko som gikk i oppløsning i regnet, så med nye sko (matchende sådan, se bildet) og regnponchoer var vi godt utrustet for å oppleve litt minoritetskultur. Vi klarte å 'time' besøket i moskeen med den ene bønnen, og dermed fikk vi også sett hvordan komplekset, som i bunn og grunn var veldig likt alle kinesiske templer, ble brukt i praksis. På bymuren var vi også så heldige å få være vitne til Xi'ans årlige bymurnisseløp for par. Folk løp og løp til de både trynte og spydde, så det var tydelig at dette engasjert flere enn de ti lokale journalistene som hadde møtt opp.

På kvelden var vi på restaurant og spiste lokale spesialiteter, selv om det var den lokale brød-og-lam-og-nudel-suppen vi hadde til lunsj som viste seg å være den beste lokale spesialiteten.

Søndag var vi i et daoist-tempel og gikk og kikket på et marked i sammenheng med tempelet (se nederste bilde). Og så gikk vi og så enda mer i butikker (noe vi gjorde hele helgen, innimellom alt det andre, Gudrun kjøpte tre par sko på to dager), drakk kakao, spiste middag på et noshery (skal visstnok være engelsk, spiller på det britiske slengordet 'nosh', som betyr snacks), og tok toget heimatt.

Snart hjemme igjen
Den siste uken har vi brukt mye tid på å fikse ting som må fikses før vi reiser hjem, og handlet julepresanger. Jeg har fire dager igjen på skolen, med to prøver, før jeg er ferdig. Gudrun har sannsynligvis gjort seg ferdig på jobb, så nå er det bare innspurten igjen før vi tar oss ferie. På fredag eller lørdag reiser vi til Hainan for en liten uke i solen (det er visst 29 grader der nå), og så flyr vi hjem til Norge 22. desember. Det skal jo selvfølgelig bli godt å komme hjem, men samtidig har vi hatt det fryktelig kjekt her. Det er deilig å bo i en så stor by som Beijing, særlig når alt også er såpass billig at vi kan spandere på oss litt underholdning av og til. Samtidig har leiligheten vår også blitt veldig koselig, så den er det også litt kjipt å reise ifra, men vi var jo forberedt på det når vi flyttet inn, så det er jo bare vi som ikke burde lagd det så koselig for oss selv.

Værmelding

Til alle dere som tror Kina = Syden; her er utsikten fra soveromsvinduet vårt i dag:


Og for de som lurte; det hvite på bildet er faktisk ikke forurensing:)

Og ifølge et representativt medlem for Beijings taxisjåførstand er det helt normalt at det snør i desember, selv om de ikke pleier ha hvit jul.

O'jul med din glede

Det er ikkje kvar dag ein går rundt juletre og drikk gløgg her i Beijing, men forrige helg var det nettopp dette som stod på programmet.

Ambassademiddag og Gunnar frå Kirkenes
Når Henrik og klassen hans var på middag på den norske ambassaden for omlag ein månad sidan, var dei så heldige å få møte dei kinesiske norskstudentane som er her i Beijing. For det har seg nemleg slik at det frå i år er eit universitet som har bestemt seg for å tilby eit norsk-studium til interresserte studentar. Dette er det første norsk-studiumet i Kina, og (merkleg nok, kanskje) er det no litt over 20 studentar i Beijing som studerar norsk språk og kultur, nett slik som Henrik og dei andre i klassa hans studerar kinesisk språk og kultur.

På denne middagen fekk Henrik god kontakt med ein kinesar som heiter Gunnar (han med brillene på det øverste biletet). Gunnar er det norske alter-egoet som denne studenten har valgt, og Gunnar kjem frå Kirkenes. Han har ikkje mindre enn ni brødre og ti søstre, og er den heldige eigar av tre gulfiskar. Kva Gunnar eigentleg heiter er uvisst for både meg og Henrik, for oss er han Gunnar frå Kirkenes.

Korleis organisere julefest i Beijing
Etter fleire forsøk fram og tilbake for å finne på noko sosialt saman med dei kinesiske norsk-studentane, kom det tilslutt eit slåande forslag om å arrangere norsk julefest for norsk-studentane. Så då sette vi i gang å lokalisere gløgg, pepperkaker, mandarinar, juletre og korleis lage risengrynsgraut.

I jakta på gløgg og pepperkaker var det sjølvsagt IKEA som var den første staden vi vendte auga. Og som alltid vart vi ikkje skuffa av denne skandinaviske høgborga her i den fjerne orienten. Mandarinar haddde den lokale frukthandlaren meir enn nok av, og juetre fekk vi leigd (!) ferdig pynta frå ein juletreleverandør. Risengrynsgrauten vart til i dei kreative hendene til Fredrikke (sjå biletet nederst til høgre), og etter litt utforsking av ulike ris-sortar og eit prøvekok var ho klar med melk, ris og salt for å lage ein smak til alle av denne delikatessen frå nord.

Suksess
Sjølv om mandelen i grauten aldri vart lokalisert var kvelden ein stor suksess. Og då vi gjekk rundt juletreet og sang "På låven sitter nissen" sang norsk-studentane med av full hals for denne hadde dei nett lært på skulen. I nokre få timar var vi i vår eiga vesle norske verd, med julemusikk, pynta juletre og lukta av jul. Og eg trur eg kan seie at når kvelden var over var dei fleste norske tilstades litt meir klare for å kome heim igjen til fedrelandet og feire jul med kjente og kjære.

Levende reker, ryggmarg og bønneis

"Javel, Henrik har begynt å legge ut videoer av levende reker med en pinne opp i bakenden. Ka skjer?" tenker du kanskje nå. Det er dog få ting som er mer passende som innledning til et blogginnlegg om kinesisk mat enn reker som snart ender sitt liv med en stokk i mer private områder.

China House; go to bed
Mat er et eget og ganske viktig kapittel i enhver beretning om et Kina-opphold. Blant de norske studentene har vi alle typer forhold til mat; noen er så lei av nudler og ris, og har vært det i lange tider, at de prøver så godt de kan å spise vestlig mat hver dag, mens andre nærmest bader i tofu og wokka grønnsaker hver dag.

Jeg og Gudrun havner nok på et middelnivå, kanskje hellende mot det kinesisk kjøkken. De siste ukene har det blitt litt mye vestlig mat, men primært for å unngå å gå lei av de lokale næringsmidlene. På tross av dette har vi vært borti mye rart. For mange er det jo også ganske uvant at så mye er levende når det ankommer restauranten, og at man får velge ut hvilken fisk man vil ha (i levende tilstand), før den ti minutter senere dukker opp, stein dau, på bordet.

Her kommer en liste over en del av de mer merkelige tingene vi har møtt på, enten på bordet eller i menyen. Lista er dessverre litt gammel, den ble skrevet i en kjedelig yuedu-time for en måned siden. Dermed er det nok noen nye tillegg som ikke er kommet med, men lista gir jo et godt hint om hvordan vi har det, rent matmessig:

• Andeføtter med pepperrot-saus
• bønneiskrem (i flere forskjellige varianter, både som iskrem og som røde bønner servert med knust is)
• sukkerbrød utkledd som vanlig brød
• måkeegg
• myrfisk
• andehjerne
• kyllinghode
• grisetarm (veldig vanlig, veldig bruskete, lite godt)
• oksenyre
• andelever
• grillet okseryggmarg
• lakrisdumplings
• utvannet risengrynsgrøt med sesonggrønnsaker
• kyllingføtter
• fiskehode (uten kropp)
• andefettsuppe
• sauefett- og brusk-grillspyd (har møtte på det samme i kyllingvariant)
• lamme"skinke" med peanøttsaus
• helkokt skilpadde
• frosk (se bilde)
• kyllinghjerte
• due
• maisyoghurt (finnes også med erte-smak, smak av grønne bønner, og smak av røde bønner)
• helstekt spurv (denne fikk Gudrun plutselig lempet på tallerkenen, tror hun ble sjokkert)

Det er nok flere ting som kunne vært på lista, men som vi etterhvert er blitt såpass vant med at jeg ikke kommer på de (f.eks. andeinnvollsgryte, andehud osv.). Det verste jeg har vært borti rent smaksmessig kan riktignok ikke kategoriseres som mat; tannkrem med grønn te-smak.

Sørgelig og kokende endelikt
Hva skjedde med rekene da? Videoen til høyre viser hvordan de endte sine dager, levende kokt på en penere restaurant i Wudaokou. Rekene var gode, men de var passe creepy når de faktisk klarte å hoppe ut fra grepet jeg hadde rundt dem med pinnene. Mon tro om de ante hva som ventet dem nedi gryta?

Noen som har noen bedre (evnt. verre) historier? Del de med oss i kommentarfeltet!

PS: Og nei, vi har ikke spist hund, det er i Korea de gjør det.

Urkh...

Det kinesiske skolevesenet er et uhyre som hele tiden løper sine undersåtter tett i hælene, som stadig puster oss varmt i nakken. Hver morgen sleper vi bøkene våre etter oss til det vi en gang skal kunne kalle vårt alma mater, og hver kveld nileser man tegn så øynene renner og brillebehovet stadig blir større.

Rigide regler, stadig prøvepress og lærere som tilsynelatende aldri selv har vært studenter. Alt sammen gjør det å studere i Kina til en helt annen opplevelse enn å få tiden til å gå i kantinene på Blindern.

Hver dag er det prøve, hver dag veies vi opp mot hverandre, og de som stadig finnes for lette, ryker til slutt ut. Det er lett å se hvor reality-TV-seriene har funnet inspirasjon.

Alt kan rettferdiggjøres med fremskritt
Samtidig blir vi sykt flinke i kinesisk. Med over hundre nye tegn i uka, stadige vurderingssituasjoner og helger som ofres på stilskrivingens og muntlig fremføringens alter, er det ingen tvil om at slike fremskritt ikke kan gjøres på noen annen måte.

Samtidig er det en beleilig unnskyldning for hvorfor bloggen stadig blir stående uforandret. Sysselsatt av Det kongelige norske kunnskapsdepartement er tid noe man i grunnen har tilstrekkelig av, rett som det er kan man ta en pust i bakken. Her blir til og med avslappingen litt stressa, man må jo sørge for at tiden blir utnyttet effektivt, også når man skal koble av.

Men nå har jeg altså fått tid til et lite pust i bakken. Denne uken har jeg hatt dakaoshi, altså en stor prøve, i faget Yuedu. Det handler om lesing av "virkelige" tekster, i stedet for læreboktekster. Prøven handlet dermed om alt fra forurensingsproblemer i Kina til skjønnlitteratur tog-komedie. Jeg fikk 93 av 110 poeng, så det er jo absolutt akseptabelt. I tillegg har jeg hatt to småprøver, og har en til i morgen. Men i morgen skal også ti stykker fra klassen på bedriftsbesøk til Aigo, noe så sært som en kinesisk-nasjonalistisk teknologigigant. Selskapet er blant annet kjent for å lage eksterne harddisker med navn hentet fra viktige nederlag for Japan under 2. verdenskrig. Selskapet er også et av de absolutt mest up-and-coming selskapene i Kina, og har hovedkontor rett ved skolen. Dermed får jeg fri noen timer fra skolen, og det blir deilig.

Besøk
For tiden er min mor og far + tante på besøk her i det etterhvert så kalde Nord-Kina (om nettene kryper gradene glatt under 0), men de har tatt med seg Gudrun til Changsha i sørkina (hvor temperaturene fortsatt ligger på 20-tallet) for å besøke en skole for blinde barn som far har noe kontakt med i forbindelse med jobben.

Ellers har vi også hatt besøk av Gudruns foreldre siden sist, de var her i to uker. med andre ord har vi snart hatt rundt en måned med besøk, noe som glatt overgår det samlede besøket jeg hadde i løpet av de to årene jeg bodde i Kristiansand. Go figure. Det aner meg at det kanskje er andre ting enn BARE meg og Gudrun som trekker folk hit...